MIN HISTORIE
fra e-sport til spilleavhengighet
Født med kontroll i henda
Gaming er noe jeg har drevet med så lenge jeg kan huske. Jeg ble født på 90-tallet da internett virkelig gjorde sin innmarsj, og slukte alt fra enkle PC-spill til større Nintendo 64 produksjoner.
Super Mario 64 var utvilsomt den store favoritten. Dette var før man søkte opp hjelp og løsninger på YouTube, så mestringsfølelsen var stor da jeg reddet prinsessen både to og tre ganger.
I kjellerstua hadde vi flere datamaskiner, konsoller og et raskt nettverk, så det var ofte der jeg og klassekameratene endte opp etter skoletid. Vi samarbeidet, konkurrerte, og delte mange øyeblikk jeg aldri ville vært foruten.
Det er ingen tvil om at gaming hadde et viktig sosialt aspekt for meg. Dessuten var det lærerikt, utfordrende, og en kilde til stor mestring i hverdagen. Jeg elsket å spille, og det ga meg veldig mye.
Alltid fokusert. Foto: Privat
Mitt første møte med e-sport
Mot slutten av barneskolen flyttet fokuset seg fra spillkonsoller til datamaskinen. Jeg ble stadig mer opptatt av konkurransespill. Det å vinne mot folk på nett ga et helt spesielt rush av glede.
Da jeg i 10. klasse ble introdusert for «League of Legends» tok det ikke lang tid før jeg var helt oppslukt. Spillet var en perfekt kombinasjon av strategi, ferdigheter, og et velfungerende konkurransesystem.
Jeg leste meg opp på strategier, så streams og lærte av de beste. Sakte men sikkert klatret jeg oppover ledertavlene. Etterhvert vant jeg et par lokale turneringer sammen med noen kompiser, og plutselig tjente vi lommepenger på gaming!
Ett år senere nådde jeg et mål jeg hadde hatt lenge; Listen over topp 100 i Europa. Det var uvirkelig! Nå spilte jeg sammen med de aller beste og mest kjente spillerne fra de internasjonale turneringene.
Kunne jeg bli en av dem? Kunne jeg også spille i de største turneringene?
Et utrolig tilbud
Noen uker senere fikk jeg en telefon fra BX3 – et norsk e-sportlag. De ville delta med et lag på «The Gathering» (nasjonalt dataparty) i Vikingskipet, og spurte om jeg var interessert i å representere dem. Det var en perfekt mulighet, og jeg kunne selvfølgelig ikke takke nei.
Etter intensiv trening og nøye forberedelser møtte jeg opp forventningsfull med resten av laget. De første rundene gikk som smurt, og vi kvalifiserte oss til den store finalen. Der skulle vi møte laget til en av Nordens aller beste spillere.
Noen nervepirrende timer senere måtte vi dessverre se oss slått. Det ble “bare nesten” denne gangen, men like fullt en suksess. Nå hadde vi nemlig sponsorer og et organisert lag som ville satse på oss videre – noen som hadde tro på at vi skulle få det til.
Mulighetene lå åpne foran meg, så nå gjaldt det bare å slå til – eller?
Team BX3 i Vikingskipet med meg til høyre. Foto: BX3
Det store valget
Da jeg kom hjem igjen begynte vi med faste treninger i uka. Tilbudet fra BX3 sto åpent, og de ventet på endelig avgjørelse fra oss. Det var først da jeg begynte å tenke over hva det ville koste å satse.
Presset og forventningene til meg selv begynte å bli overveldende. Jeg hadde alltid likt gaming fordi det var en avslappet aktivitet med mye spenning og mestring. Nå var det plutselig alvor – jeg måtte prestere og forbedre meg.
Omtrent samtidig valgte en av de andre norske toppspillerne å flytte til Tyskland for å spille League på fulltid. Sammen med laget sitt skulle han spille åtte timer om dagen, følge et strengt kosthold og trene regelmessig. Dette var visst helt nødvendig hvis man skulle henge med i toppen mentalt.
For min del hadde gleden av gaming begynt å forsvinne. Jeg følte meg elendig når prestasjonene ikke sto til forventningene, og flere kvelder la jeg meg gråtende. Sjarmen av å spille hadde var byttet ut med stress, og fokuset på å hele tiden skulle bli bedre gjorde meg sliten.
På bakgrunn av dette valgte jeg til slutt å takke nei til BX3. Drømmen om å leve av e-sport hørtes fantastisk ut, men veien dit kostet for mye. I stedet gikk jeg tilbake til utgangspunktet: Gaming som en hobby sammen med gode venner.
Fra hobby til avhengighet
Jeg hadde tatt et bevisst valg om å ikke satse på gaming. Da var det vel bare å gå tilbake til hverdagen og spille moderat? Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
I løpet av de siste årene hadde gaming blitt en stor del av meg. Jeg var god i de fleste spill, og fant mye selvfølelse i det å vinne mot andre. Dessuten brukte jeg gaming til å slappe av, eller som «stress relief» når jeg var sliten eller stressa. Jeg følte meg bedre foran skjermen enn noe annet sted.
Derfor fortsatte jeg å spille – mye – og gjerne mer enn før. Jeg spilte sammen med venner, men også mye alene. Det ble den enkle utveien når livet ble utfordrende, eller når jeg hadde behov for å stikke av. Det var da jeg flyttet ut som 20-åring at det toppet det seg helt.
Hjemme hadde jeg hatt sunne rammer og forventninger som hindret meg i å spille hele dagen. Nå var disse borte. Jeg kunne spille akkurat så mye jeg ville, og ingen trengte å vite om det. Det resulterte i opptil 16 timer spilling om dagen i flere uker, og ble uventet stort problem.
Gleden forsvant fra hverdagen. Alt jeg ville var å spille, selv om det egentlig bare fikk meg til å føle meg skamfull og dårlig. I stedet for å ta tak i problemet, spilte jeg mer i håp om at det skulle forsvinne.
Jeg var 20 da gaming tok fullstendig overhånd. Foto: Privat
Vendepunktet
Den uskyldige hobbyen hadde blitt en avhengighet som sakte men sikkert spiste meg opp fra innsiden. Jeg ble slapp, sliten, usosial og etter hvert også deprimert. Ikke kunne jeg spille meg vekk fra problemene heller – de ventet på meg hver eneste kveld.
Heldigvis merket familie og venner at jeg ikke hadde det bra. De hjalp meg til å ta tak i situasjonen og be om hjelp. Likevel gikk det noen lange og tøffe måneder før jeg innså hvor langt det egentlig hadde gått. I forsøket på å flykte fra problemene mine, hadde jeg løpt rett inn i enda større problemer.
En hel del samtaler og psykologtimer senere klarte jeg gradvis å nøste opp i hva som faktisk hadde skjedd. Jeg så hvordan gaming hadde gått fra å være en god hobby til å bli en usunn avhengighet – hvordan jeg sakte men sikkert hadde valgt gaming foran livet og hverdagen. Resultatet var en virkelighet som jeg ikke trivdes i.
Heldigvis fantes det en vei tilbake.
Veien tilbake
Det er aldri lett å ta tak i en avhengighet, men det er mulig. Noe måtte jeg gjøre, for slik livet hadde vært i det siste, orket jeg ikke å leve. Det høres kanskje deilig ut å spille hele tiden, men i realiteten tok alle rundt meg fremskritt i livet, mens jeg selv bare hadde fremgang i et spill.
Løsningen ble å gradvis finne nye aktiviteter som kunne erstatte spillingen. Gaming hadde dekket mange av mine personlige behov, og nå måtte jeg finne andre måter å møte disse behovene på.
Det var ingen enkel prosess å vinne tilbake kontrollen, men det var absolutt verdt hver eneste tåre. I løpet av denne tiden oppdaget jeg flere nye sider ved meg selv som jeg ikke hadde sett tidligere. Gleden i hverdagen kom gradvis tilbake, og jeg begynte endelig å drømme om fremtiden igjen.
I dag, fem år senere, elsker jeg hverdagen min. Jeg har startet en business, giftet meg og blitt pappa. Dessuten har gaming endelig blitt en god hobby igjen. Jeg er alltid klar for en kamp FIFA, eller en runde med Mario Kart når sjansen byr seg!
Min erfaring er at gaming kan være noe helt fantastisk, men at det også byr på utfordringer når vi mister kontrollen. Jeg tror og håper at min historie er viktig, og at den kan bidra til at enda flere får et sunt forhold til gaming i en hverdag de trives i.
Hva er din historie?
Hva med deg og dine spillevaner? Har du tenkt over hvordan gaming påvirker livet ditt? Jeg håper det kan få være en hobby som gir deg mye glede, uten at det tar helt overhånd.
Vil du lære mer om gaming? Jeg kommer gjerne på besøk!